Ole Kuraas, til høyre, som ung bedriftseier utenfor produksjonslokalene i kjelleren på Dronningensgate 17.
Ole vokste opp som minstemann i en stor søskenflokk, i et hjem preget av nøysomhet, arbeid og fellesskap. Familien hadde noen husdyr, og gården rommet ikke bare egne barn, men også losjerende arbeidere. Mange av dem var steinarbeidere og rallare som deltok i utbyggingen av jernbanen. Historiene, arbeidsmoralen og viljen til å stå på ble en del av oppveksten hans.
Han gikk sju år på folkeskole før livet tok en praktisk retning. Allerede som 14-åring begynte han som lærling hos slakter Lian. Interessen for kjøttfaget kom raskt, og arbeidsviljen var stor. Han var liten av vekst og måtte stå på en kasse for å nå opp til skjærebordet. Med årene vokste både styrken og ferdighetene. Som voksen var han en kraftkar på godt over hundre kilo, og det ble fortalt historier om både styrken og effektiviteten hans, og om håndverk utført med presisjon, tempo og stolthet.
I oktober 1926 tok han det store steget. I Dronningens gate i Narvik åpnet Ole Kuraas dørene til sin egen slakterforretning, med produksjon i bakgården og ambisjon om å levere godt kjøtt til byens befolkning. Det som startet i det små, var drevet av én enkel tanke: kvalitet og fagstolthet skulle alltid komme først.
Ved sin side fikk han Mathilde, som selv hadde vokst opp under enkle kår i Efjord og tidlig måtte ta ansvar for eget liv. Sammen bygde de ikke bare en familie, men også et hjem og en framtid. Rundt 1932 flyttet de inn i en stor bygård i Narvik, med butikklokale mot gata og slakteri i bakgården. Her ble grunnlaget lagt for virksomheten som etter hvert skulle vokse seg solid og betydningsfull.
Men historien skulle også romme tunge prøvelser. Da krigen kom til Norge 9. april 1940, måtte familien flykte. Ole forsøkte å berolige sine nærmeste med at de snart ville være tilbake. Men det, skulle det gå fem år, og alt de eide gikk tapt.
Familiebilde fra 1937-38. Bak fra venstre: Kåre, Oline, Mathilde, Gunvor, Ole, Siksten og Ole-Martin.
Krigsårene tilbrakte familien i Beisfjord. Der bygde de opp et nytt liv med fjøs, dyr og egen matproduksjon. Ole laget fiskepølser og lungemos for å skaffe inntekter i en vanskelig tid. Samtidig gjorde han en stille innsats for andre. Fangene fra leiren i Beisfjord var et daglig syn, og når han kunne, delte han mat med de avmagrede russiske krigsfangene. Han deltok også i arbeidet for motstandsbevegelsen og mottok senere hedersmedalje for sin innsats.
Da freden kom, startet han på nytt. Med restene fra den nedbombede bygningen ble virksomheten gjenreist et annet sted i byen. Viljen til å fortsette – og troen på faget – var sterkere enn motgangen.
Ole var kjent som en mann med skarpt hode og rask handlekraft. Historiene om ham er mange, om oppfinnsomhet når økonomien var trang, om mot, om evnen til å finne løsninger og komme videre. Nettopp disse egenskapene gjorde at virksomheten vokste. Allerede i en alder av rundt 30 år hadde han bygget opp en solid bedrift i Narvik.
Han var en handlingens mann. En gründer med arbeidskraft i hendene, besluttsomhet i blikket og tro på framtiden.
Da Ole Kuraas gikk bort 16. januar 1967, 64 år gammel, etterlot han seg mer enn en bedrift. Han etterlot seg et livsverk, et fundament som nye generasjoner har kunnet bygge videre på.
Historien om Kuraas begynner med ham. En gutt fra enkle kår som gjennom vilje og hardt arbeid skapte noe som skulle vare i generasjoner.
Ole og Mathilde på sine eldre dager slik mange husker dem.